Juleevangeliet

Det er tiden for juleevangeliet, en av verdens mest kjente religiøse tekster. Protestantene tjuvstarter på den i dag, men det er morgendagens evangelietekst. Den katolske kirke, det vil si den overveldende majoriteten av kristenheten, venter til riktig dag, men bare så vidt, med vår midnattsgudstjeneste (denne bloggeren er med andre ord katolikk). Uansett - her er teksten, på latin og norsk. Og med den ønsker jeg alle bloggens lesere en velsignet julehøytid, med eller uten religiøst innhold.

Factum est autem, in diebus il lis exiit edictum a Caesare Augusto, ut describeretur universus orbis. Haec descriptio prima facta est praeside Syriae Quirino. Et ibant omnes, ut profiterentur, singuli in suam civitatem. Ascendit autem et Ioseph a Galilaea de civitate Nazareth in Iudaeam in civitatem David, quae vocatur Bethlehem, eo quod esset de domo et familia David, ut profiteretur cum Maria desponsata sibi, uxore praegnante. Factum est autem, cum essent ibi, impleti sunt dies, ut pareret, et peperit filium suum primogenitum; et pannis eum involvit et reclinavit eum in praesepio, quia non erat eis locus in deversorio.

Et pastores erant in regione eadem vigilantes et custodientes vigilias noctis supra gregem suum. Et angelus Domini stetit iuxta illos, et claritas Domini circumfulsit illos, et timuerunt timore magno. Et dixit illis angelus: “ Nolite timere; ecce enim evangelizo vobis gaudium magnum, quod erit omni populo, quia natus est vobis hodie Salvator, qui est Christus Dominus, in civitate David. Et hoc vobis signum: invenietis infantem pannis involutum et positum in praesepio ”.

Et subito facta est cum angelo multitudo militiae caelestis laudantium Deum et dicentium: Gloria in altissimis Deo, et super terram pax in hominibus bonae voluntatis”.

Et factum est, ut discesserunt ab eis angeli in caelum, pastores loquebantur ad invicem: «Transeamus usque Bethlehem et videamus hoc verbum, quod factum est, quod Dominus ostendit nobis». Et venerunt festinantes et invenerunt Mariam et Ioseph et infantem positum in praesepio. Videntes autem notum fecerunt verbum, quod dictum erat illis de puero hoc. Et omnes, qui audierunt, mirati sunt de his, quae dicta erant a pastoribus ad ipsos. Maria autem conservabat omnia verba haec conferens in corde suo. Et reversi sunt pastores glorificantes et laudantes Deum in omnibus, quae audierant et viderant, sicut dictum est ad illos. Et postquam consummati sunt dies octo, ut circumcideretur, vocatum est nomen eius Iesus, quod vocatum est ab angelo, priusquam in utero conciperetur.

Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. Denne første innskrivning ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle drog av sted for å la seg innskrive, hver til sin by. Josef drog da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, sin trolovede, som ventet barn. Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte, svøpte ham og la ham i en krybbe. For det var ikke plass til dem i herberget. Det var noen gjetere der i nærheten som var ute og holdt nattevakt over sauene sine. Med et stod en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble meget forferdet. Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Jeg kommer til dere med bud om en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Kristus, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.»

Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang: «Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag.»

Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort oss.» Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte. Men Maria gjemte alt dette i sitt hjerte og grunnet på det. Gjeterne drog tilbake, mens de priste og lovet Gud for det de hadde hørt og sett; alt var slik som det var blitt sagt dem.


PS Hvis du trykker på etiketten "Saramago" (under), får du den portugisiske nobelprisvinnerens litterære versjon av denne historien, fra hans roman Jesusevangeliet. Utrolig nydelig, etter min mening. Boken er blitt omtalt som hans mest utfordrende og merkverdige, antagelig fordi det er en erklært ateist med dyptgående kunnskaper om evangeliene som her omskriver og gjenforteller historien om Jesu liv.

José Saramago er død

"Et menneske burde lese litt av hvert, i hvert fall det man rekker over, og mer bør man ikke kreve, livets korthet og verdens utbredelse tatt i betraktning. Man kan begynne med de titlene ingen kan unnslippe, nemlig de såkalte lærebøkene, som om ikke alle bøker er det, og denne katalogen vil variere alt etter den kunnskapens kilde man søker til og den autoritet som vokter dette oppkommet. Når det gjelder Ricardo Reis, som har fått sin skolegang hos jesuittene, kan vi danne oss en tilnærmet idé, selv om våre læremestre er så forskjellige, både de av i går og de av i dag. Deretter kommer ungdomstidens tilbøyeligheter, nattlig lektyre, de forbigående besettelser, sturm und drang som ansporer til selvmord eller til flukten fra det, så voksenlivets alvorligere lektyre, og når man så er nådd et visst punkt i livet, leser vi alle mer eller mindre de samme tingene, dog med den ytterst store og almene fordelen de levende har fremfor de døde, nemlig at de førstnevnte kan lese det de sistnevnte aldri rakk å stifte bekjentskap med."

José Saramago: Det året Ricardo Reis døde
Oversatt av Christian Rugstad

Litterært måltid.

Hva er det med spansk og portugisisk, særlig portugisisk, litteratur? Jeg kan ikke åpne en bok fra disse landene uten å bli helt oppslukt. I går skulle jeg bare bla atspredt i Saramagos Det året Ricardo Reis døde, men dermed var jeg fortapt. Nå kan man selvfølgelig spørre hvorfor jeg plukket frem akkurat den boken fra hylla, siden jeg er av den mening at det kanskje ikke finnes tilfeldigheter her i verden.
Litt om boken: Saramago forteller her om et av Pessoas såkalte heteronymer, nemlig legen Ricardo Reis, som vender tilbake til Lisboa fra Brasil i 1935, bare en måned etter den virkelig Pessoas død. «Heteronym» er visstnok et begrep Pessoa oppfant. Han skrev nemlig under flere navn, men i motsetning til et psevdonym, som bare er et dekknavn, utstyrte Pessoa sine heteronymer med full identitet. I baksideteksten til Ricardo Reis står det at Pessoa virkeliggjorde disse heteronymene i den grad at han levde deres liv. Hva dette medførte i praksis, vet jeg ikke.
Fra denne boken har jeg hentet et utdrag i temaet «litterære måltider» (to måltider i ett, faktisk). Etter ankomsten bor Reis først på hotell, før han finner seg en leilighet. Utdraget er fra en av de første dagene han tilbringer i den nye leiligheten, før han har kommet helt i orden.

«Det bør ikke overraske oss at det rumler i Ricardo Reis’ mage, for det er faktisk middagstid. Men det regner. Selv med lemmene lukket hører han vannet som fosser ut over fortauene fra takrennene og de sprukne nedfallsrørene, hvem vil vel finne på å gå ut i et slikt grisevær, om det ikke var tvingende nødvendig, la oss si for å redde sin far fra galgen, såfremt man ennå har ham i live, selvfølgelig. Hotel Braganças spisesal er det tapte paradis, og slik det gjerne er med tapte paradiser, drømmer Ricardo Reis seg tilbake, men ikke for å bli, å nei. Han finner frem pakkene med kjeks og kandiserte frukter, som han nok skal klare å narre sulten med, og alt han har å drikke er klorvann fra springen. Akkurat så ribbet må Adam og Eva ha følt seg den første kvelden etter utdrivelsen av Edens hage, og i parentes bemerket lot Gud det regne ved den anledningen, de to blir altså sittende foran porten, og Eva spør Adam, Vil du ha litt kjeks, og fordi hun bare har én, deler hun den i to og gir ham den største biten, det er derfra vi har arvet den skikken. Adam gomler langsomt kjeksen i seg mens han seg på Eva som nipper til sin vesle snei med hodet på skakke lik en nysgjerrig fugl. På den andre siden av denne porten, nå lukket til evig tid, hadde hun rakt ham et eple, og hun bød ham å spise uten ond vilje eller råd fra slangen, det sies at Adam først oppdaget at hun var naken da han tok en bit av dette eplet, og at Eva, som ikke hadde hatt tid til å kle på seg, forble som liljene på marken, som hverken spinner eller vever. Med en kjeks til aftens tilbragte de en fin kveld der foran paradisets port, og på den andre siden lyttet Gud til dem og følte seg trist, utestengt som han var fra en fest han ikke hadde noen del i og ikke hadde forutsett, senere ville man finne opp et munnhell som lyder slik, Hvor mann og kvinne søker sammen, vil Gud være mellom dem, og av disse ordene skjønner vi at paradiset ikke lå der vi er blitt fortalt at det lå, men at det ligger her, for hit må Gud dra om han ønsker å nyte godt av det. Skjønt det kan umulig ligge i dette huset, for Ricardo Reis var alene og den sukkersøte kandiserte pæren gjorde ham kvalm, pære, altså, ikke eple, det er en kjent sak at fristelsene ikke lenger er hva de var.»

Oversatt av Christian Rugstad.

Oversetteren ble i 1998 tildelt Brageprisen (åpen klasse/oversettelse av skjønnlitteratur) for denne boken. Mer om denne prisbelønte oversetteren kan du lese her.

Ord for dagen

«Forfattere skaper nasjonallitteratur med sitt språk, men verdenslitteratur er det oversetterne som skaper.»

José Saramago

Barnet er født

«Barnet til Josef og Maria ble født som alle menneskebarn, tilsølt med morens blod, klebrig av slim fra henne, mens det led i taushet. Det begynte å gråte fordi de fikk det til å gråte, og det er også den eneste grunnen det skal ha til å gråte. Nå er det svøpt og ligger i krybben, ikke langt fra eselet, men det er ingen fare for at det skal bli bitt, for dyret er bundet med kort tjor. Selomi er gått ut for å grave ned etterbyrden, og i det samme våger Josef seg nærmere. Hun venter til han er gått inn, og så gir hun seg god tid, trekker inn den friske kveldsbrisen, sliten som om det er hun selv som har født barnet, slik forestiller hun seg det, for egne barn har hun aldri fått.
Nedover bakken kommer det nå tre menn. Det er gjeterne. Sammen går de inn i hulen. Maria har lagt seg tilbake og lukket øynene. Josef sitter på en stein, støtter armen på kanten av krybben og det virker som om han ser på sønnen sin. Den første gjeteren gikk da om litt bort og sa, Med disse mine hender har jeg melket sauene og tatt vare på melken. Maria slo øynene opp og smilte. Den andre gjeteren kom frem og sa i sin tur, Med disse mine hender har jeg ystet denne osten. Maria nikket og smilte igjen. Så tok den tredje gjeteren et par skritt frem, og et øyeblikk var det som om han fylte hulen med sin veldige skikkelse, og sa, men så verken på faren eller moren eller det nyfødte barnet, Med disse mine hender har jeg eltet det brødet jeg har med til deg, og med den ild som bare finnes i jordens dyp har jeg bakt det. Og Maria visste hvem han var.»

Fra José Saramago: Jesusevangeliet.
Oversatt av Kjell Risvik.

«Maria visste hvem han var»: Saramago fremstiller denne skikkelsen som en engel. Kanskje Marias skytsengel. Han viser seg for Maria i ulike skikkelser, som tigger eller gjeter, både hjemme i Nasaret , på ferden til Betlehem og i stallen, et sendebud fra Gud som indirekte forteller henne at hun er en meget spesiell mor til et meget spesielt barn.

Fødselen begynner

«Da hun kom tilbake, var Josef helt fra seg og ante ikke hva han skulle gjøre, og det er ikke noe å si på det, for ingen har lært menn hvordan de skal være til noen nytte i den slags situasjoner, og ikke vil de vite noe om det heller, det måtte i høyden være at de kunne få seg til å holde den plagede kvinnen i hånden og vente på at alt løser seg til det beste. Men Maria er alene, verden ville ha gått under av bare forskrekkelse om en jøde på den tiden hadde våget å gjøre bare noe så lite. Slavinnen kom inn og sa oppmuntrende, Friskt mot, og så la hun seg på kne mellom de skrevende bena til Maria, for så mye er kvinnene nesten nødt til å skreve både for det som skal inn og det som skal ut, Selomi var allerede kommet ut av tellingen med hvor mange barn hun hadde sett bli født, og denne stakkars kvinnen lider akkurat som alle de andre kvinnene, slik det ble bestemt av Gud Herren da Eva gjorde seg skyldig i ulydighetens sund, Jeg vil gjøre din møye stor i ditt svangerskap, med smerte skal du føde dine barn, og i dag, etter så mange århundrer, med så mye oppsamlet smerte, syns Gud ennå ikke at det får være nok, og pinslene bare fortsetter. Josef er ikke der lenger, ikke engang ved inngangen til hulen. Han har rømt derfra for å slippe å høre skrikene, men skrikene følger etter ham, det er som om selve jorden skriker, til de grader at tre gjetere som var der ute og passet på saueflokkene sine, kom bort til Josef og spurte, Hva er dette for noe, det er jo akkurat som om jorden skriker, og da svarte han, Det er min kone som skal føde der borte i den hulen, og de sa, Du er ikke fra disse kanter, vi kjenner deg ikke, Vi er kommet fra Nasaret i Galilea for å la oss innskrive i manntall, og da vi kom frem, satte veene inn, og nå skal hun føde.»

Fra José Saramago: Jesusevangeliet.
Oversatt av Kjell Risvik.

Maria og Josef på plass i stallen

«Slavinnen Selomi, det var nemlig det hun het, går foran og viser vei, og hun har med seg et globekken til varme, en leirgryte til å varme vann, salt til å gni den nyfødte med, så han ikke skal få noen infeksjon. Og da Maria er godt utstyrt med klede til å svøpe barnet i, og den kniven som skal brukes til å kappe navlestrengen, ligger i Josefs pakksekk, om da ikke Selomi skulle foretrekke å bite den over, så kan barnet nå godt bli født, en stall er tross alt like bra som et hus, og bare den som aldri har hatt den lykken å sove i en krybbe, kan være uvitende om at det ikke fins noe i hele verden som ligner mer på en vugge. Eselet vil iallfall ikke merke noen forskjell, høyet er det samme i himmelen som på jorden. De kom frem til hulen sånn omkring den tredje time, da skumringen ennå henger som et gyllent skjær over høydedragene, og når de hadde brukt så lang tid, var det ikke på grunn av avstanden, men fordi Maria, som nå visste at hun skulle få husvære og derfor endelig kunne gi seg over til veene, kunne be alle engler om å bringe henne velberget frem, for hver gang eselet skled på steinene, jaget de frykteligste smerter gjennom henne. Inne i hulen var det mørkt, det matte lyset der ute stanset i døråpningen, men om litt, da slavinnen hadde tatt en håndfull tørt høy borttil glørne og blåst, og lagt på noe tørt brenne som fantes for hånden, hadde hun laget et bål som lyste som en hel morgenrøde. Så tente hun den lampen som var hengt opp på et fremspring på veggen, og da hun hadde hjulpet Maria å legge seg, gikk hun etter vann i Salomos brønn, som var like i nærheten.»

Fra José Saramago: Jesusevangeliet.Oversatt av Kjell Risvik.

Saramagos mest utfordrende og merkverdige bok. Med dyptgående kunnskaper om evangeliene omskriver og gjenforteller denne erklærte ateisten «med en kristen mentalitet» historien om Jesu liv. Saramago fikk nobelprisen i 1998.
Som troende katolikk fra en svært lite katolsk kultur, leser jeg gjerne bøker av erklærte ateister fra erke-katolske kulturer. Sammen med verdens øvrige godt over én milliard katolikker er også jeg nå i advent på vei til Betlehem - i åndelig forstand. Og det er kanskje en kjettersk tanke, men jeg må innrømme at jeg ofte får et større utbytte av å vandre denne veien sammen med de store forfatterne, som f.eks. Saramago, om aldri så mye ateister, enn av dem som er ute i et misjonerende ærend.

Maria og Josef må finne et sted for fødselen (det er like før nå)

«Da var det at snekkeren mannet seg opp og med høy stemme spurte i det ene og det andre huset, Om noen hører meg, skulle det være noen som i Guds den allvitendes navn kunne gi husly til hans kone, som ventet barn, det måtte da være en skjermet krok et sted, for sovematter hadde han med seg selv, Og hvor i denne landsbyen kan jeg finne en jordmor som kan hjelpe til med fødselen, den stakkars Josef sa skamfull disse uhyrlige og intime tingene, og enda større ble hans skam da han merket at han rødmet når han sa dem. Den slavinnen som kom og lukket opp, gikk inn med beskjeden, bønnen og erklæringen, gav seg god tid og kom ut igjen med det svaret at de ikke kunne bli der, de fikk spørre i et annet hus, men de måtte ikke gjøre regning med noe, og fruen hadde også bedt henne si at det beste kanskje var om de søkte ly i en av hulene oppe i de bratte bakkene, Men jordmoren da, spurte Josef, og slavinnen svarte at om herskapet tillot det og han gikk med på det, kunne hun godt hjelpe til, for i alle de årene hun hadde vært der i huset, hadde det vært nok av anledninger til å se og lære. Sannelig, dette er hårde tider, og nå ble det ytterligere bekreftet, i og med at en kvinne kommer og banker på hos oss og sier at hun skal føde, og vi nekter henne adgang til skuret ute i gården og sender henne opp i en hule, som en binne eller ulvinne. Men så var det at vi kjente et stikk i samvittigheten, og vi reiste oss og gikk ut i porten for å se hva det var for noen som søkte husly av så påtrengende og uvanlige grunner, og da vi så det forpinte uttrykket i ansiktet på den ulykkelige skapningen, forbarmet vårt kvinnehjerte seg, og med noen velvalgte ord begrunnet vi avvisningen med at vi hadde huset fullt, Det er så mange sønner og døtre her i huset, med barnebarn, med svogere og svigerinner, og derfor er det ikke plass til dere her, men slavinnen skal vise dere vei til en grotte som tilhører oss, og som har vært brukt til stall, og der kan dere innrette dere, det er ingen dyr der nå, og da det var sagt, og vi hadde hørt de stakkars menneskenes takksigelser, trakk vi oss tilbake til vårt eget lune hjem, og på dypet av vår sjel følte vi da det usigelige velværet som følger med en god samvittighet.»

Fra José Saramago: Jesusevangeliet.
Oversatt av Kjell Risvik.

Det første utdraget fra denne boken finner du her eller hvis du trykker på temaene JUL eller SARAMAGO under.

På vei til Betlehem

«Nå falt det seg slik, uten at det var godt å si hvorfor, ettersom tingene jo slett ikke alltid, sett under ett, rommer sin egen forklaring, at veien hadde vært øde og tom helt siden de drog fra Jerusalem, og det var det grunn til å forundre seg over, ettersom Betlehem lå såpass nær byen, så det mest naturlige hadde vært om det hadde vært en stadig strøm av folk og fe. Fra det stedet hvor veien, bare noen stadier fra Jerusalem, delte seg og den ene gikk til Beer-sjeba, den andre til Betlehem, var det som om verden hadde trukket seg sammen, foldet seg rundt seg selv, så om verden kunne fremstilles av en person, kunne vi ha sagt at den hadde dekket øynene med et ullteppe, og så bare lyttet til de veifarendes skritt, slik vi hører sangen til fugler som vi ikke kan se, fordi de holder seg skjult oppe mellom grenene, de gjør det, men vi også, for det må være slik fuglene forestiller seg oss der de holder seg skjult i løvverket. Josef, Maria og eselet måtte altså ta seg frem gjennom ørkenen, for en ørken er ikke det man vanligvis tenker seg, en ørken er også alle de steder hvor det ikke fins mennesker, selv om vi heller ikke må glemme at vi ikke så sjelden kan finne ørkener og dødelig tørke midt i folkemengden. Til høyre ligger graven til Rakel, den hustruen som Jakob måtte vente på i fjorten år, for da han hadde slitt i syv år, fikk han Lea, og først etter like lang tid fikk han den kvinnen han elsket, hun som skulle dø i Betlehem da hun fødte det barnet som Jakob skulle gi navnet Benjamin, hvilket betyr sønn av høyre hånd, men som hun, før hun døde, med rette kalte Benoni, hvilket er utlagt sønn av min ulykke, Gud gi at dette ikke er et ondt varsel. Nå kan de allerede skjelne de første husene i Betlehem, jordfarget akkurat som i Nasaret, men disse ser ut som om de er eltet sammen av gult og grått, gustenbleke i solsteken. Maria er knapt ved bevissthet, kroppen svaier faretruende over den flettede kurven, Josef må støtte henne, og for å få bedre tak legger hun armen rundt skulderen hans, synd vi er i ørkenen, hvor ingen kan se det vakre synet, så helt utenom det vanlige. Og slik er det de kommer til Betlehem.»

Fra José Saramago: Jesusevangeliet. (1991)

Oversatt av Kjell Risvik.

Saramagos mest utfordrende og merkverdige bok. Med dyptgående kunnskaper om evangeliene omskriver og gjenforteller denne erklærte ateisten «med en kristen mentalitet» historien om Jesu liv. Saramago fikk nobelprisen i 1998.

Min lesing av Saramago har en slags parallell til lesingen av Joyce. Som troende katolikk fra en svært lite katolsk kultur, leser jeg gjerne bøker av erklærte ateister fra erke-katolske kulturer. Det dreier seg først og fremst om litteratur, men det er selvsagt ikke tilfeldig at jeg har en forkjærlighet for bøker som er preget av den katolske tros- og forestillingsverden, som selvsagt igjen er intimt sammenknyttet med europeisk kultur og historie.

Sammen med verdens øvrige én milliard katolikker er også jeg nå i advent på vei til Betlehem - i åndelig forstand. Og det er kanskje en kjettersk tanke, men jeg må innrømme at jeg ofte får et større utbytte, også som troende, av å vandre denne veien sammen med de store forfatterne, som f.eks. Saramago, om aldri så mye ateister, enn de av deres mer beskjedne åndsfrender som har et erklært budskap.